Smoke + Mirrors 2LP

Påfallende fraværende fra listen over påvirkninger Imagine Dragons så ofte nevner, er The Killers, det eneste andre Las Vegas-rockebandet av betydning. Imagine Dragons nedtoner glamouren som The Killers fant så tiltrekkende, men de deler en smak for det overdrevne, noe som kommer til full utfoldelse på deres andre album, Smoke + Mirrors. Større og dristigere enn 2012s Night Visions, fanger Smoke + Mirrors et band så beruset av sin plutselige overraskelsessuksess at de har bestemt seg for å unne seg alle excesser. De skrur opp sitt karakteristiske stamp -- det er der på "I Bet My Life," den første singelen og en sang som er ment å forsikre fansen om at de ikke vil få noe annerledes andre gang -- men de har også klokelig bestemt seg for å utvide horisonten, og gripe mulighetene som tilbys av andre arena-rockere som Coldplay og Black Keys. Til tross for den bluesete buldringen av "I'm So Sorry" -- en Black Keys-låt strippet for enhver følelse av R&B-groove -- foretrekker gruppen vanligvis den himmelstormende sentimentaliteten til Coldplay, men der Chris Martins crew ofte virker fromme, er det en vennlig broder-neste-dør-kvalitet ved Imagine Dragons som tømmer deres grandiositet. Visst, Smoke + Mirrors er rock så stor at den er hul -- romklangen fungerer nesten som et femte instrument i bandet -- men gruppens alvorlige forpliktelse til det åpenbart latterlige har sin sjarm, spesielt fordi de ikke besitter noen anelse om pretensjon. Dette skiller ID fra The Killers, som aldri møtte en stor idé de ikke likte. Imagine Dragons liker store lyder og store følelser -- og, hvis de kan manøvrere det, store hooks -- og forpliktelsen til stil over substans gir dem en sjarmerende tiltrekning, spesielt når de bestemmer seg for å veve inn små elementer av EDM på "Shots" (noe som også dukker opp på tittelsporet), eller Vampire Weekends verdensrytme-flørter på "Summer." Imagine Dragons setter bevisst sammen lyden sin fra disse tungvekterne innen alternativ rock, og retter dem ut til noe lettfordøyelig for massene, men som så mange kommersielt tenkende kombinasjoner, resulterer måten de setter sammen disse kjente bitene på ofte i behagelig merkelige kombinasjoner. Disse karene er skamløse og det er det som gjør dem morsommere enn gjennomsnittlige arena-rockere. [En 21-spors deluxe-utgave ble også utgitt på LP.]