Joanne 2LP

Det er vanskelig å ikke se Joanne gjennom prisme av Artpop, albumet fra 2013 der Lady Gagas ekspanderende kjendisballong endelig sprakk. Ambisiøst, men rotete, debuterte Artpop høyt, men krasjet ned til bakken, og døde ut etter den andre singelen, R. Kelly-duetten "Do What U Want." Gaga trakk seg raskt tilbake til kabaretens rammer, og spilte inn et pent gjennomført standardalbum med Tony Bennett, et trekk som ikke bare ga henne muligheten til å jobbe med en legende, men signaliserte at hun anså Artpop som et skritt for langt: Campen i Cheek to Cheek var elegant, ikke prangende, en erkjennelse av at hun igjen var i kontroll over vitsen sin. Det la grunnlaget for Joanne, en smart strømlinjeforming av Lady Gaga-personaen som fungerer som motsetningen til Artpop. Alle overskuddene er fjernet mens særegenhetene brukes som aksenter på sanger som vanligvis er vellagret pop. Noen få numre kaster et flyktig blikk på countrymusikk – tittelen "Joanne" blunker til Dolly Partons "Jolene"; i et annet arrangement kunne balladen "Million Reasons" vært en voksen samtids-crossover fra Faith Hill eller Shania Twain – men Gagas føtter forblir godt plantet i dansepop selv når hun henter inn Father John Misty, Beck, Florence Welch og Josh Homme fra Queens of the Stone Age for samarbeid. Homme co-skrev "Diamond Heart" og "John Wayne," to av de hardere discolåtene her, mens Misty assisterer på den jevnt rullende "Sinner's Prayer" – kanskje den beste fusjonen av country og pop her – og "Come to Mama," en livlig tilbakevending til Motown som finner en følgesvenn i Welch-duetten "Hey Girl," en analog slow jam som flyter i det skimrende lyset. Disse, pluss den opprørske "A-Yo" og masturbasjonsoden "Dancin' in Circles," finner ikke nødvendigvis komfortable følgesvenner i balladene som er strødd utover albumet, men executive produsent Mark Ronson hjelper til med å polere Joanne slik at det flyter lett, noe som er appellen. [Joanne ble også utgitt på LP.]